Å se hvordan familiemønsteret har utartet seg ved å høre den enkeltes livshistorie, vil ofte kunne avdekke dysfunksjonelle familiemønstre. Mor og far er representantene for dannelsen av vårt Gudsbilde, og vårt Gudsbilde påvirker vårt selvbilde.
I sjelesørgerens rom er relasjonen bestående av tre, Gud, sjelesørgeren og konfidenten. Derfor vil betydningen av Gudsbilde kunne prege betydningen og innholdet av sjelesørgerisk forståelse og slik avgjøre om hjelpen vi gir oppleves helende.
Et eksempel kan være skam:
Mange ganger bærer vi på skam, og når denne blir altoppslukende blir den hemmende og ødeleggende.
Den destruktive skammen utvikles på grunnlag av smertefulle relasjoner derfor vil også vår relasjon til Gud preges av skammen vi bærer på. Bibelen sier vi er skapt i Guds bilde dette kan bli en trøst om vi har et nådefullt bilde av Gud, men om vi har et destruktivt Gudsbilde vil det kunne øke skammen og forsterke ensomheten.
Hva er skam?
Skammen oppstår i møte med den andre. Skammen har sine relasjonelle røtter og avhenger av hvor mye energi vi bruker for å skjule den i møte med den andre. Dette kan gi seg til kjenne iblant annet kroppsspråk, unnvikende adferd og forsvar.
Den beskrives som en medfødt psykobiologisk respons, fordi vi alle blir født inn i en verden der vi vil oppleve avvisning på et eller annet vis. I møte med den andre, blir vi blottstilt, og vi har ingen garanti for å bli møtt med gjensidig respekt og forståelse. Denne negative opplevelsen kan gi grobunn for utvikling av destruktiv skam.
På én side kan man tenke seg at skammen er delvis medfødt, om han tenker på selve skamresponsen. Den destruktive skammen derimot utvikles i møte med den andre, og den blir til i møte med, og beskrives ikke som medfødt. Selve skamfølelsen henger sammen med hvordan vi blir ivaretatt av den andre. Det vil kanskje være riktigere å si at responsen et barn viser på skam er medfødt, men utvikling av en destruktiv skam produseres der er mangel på positiv og støttende respons.
Ved å tenke seg at skammen er en grunnleggende respons, vil dette avhenge av hvordan vi ble møtt av våre omsorgspersoner i oppveksten. Skambæreren kan oppleve å tolke andre menneskers adferd i negativ retning, fordi han eller henne bærer med seg skam fra sin barndom. Som for eksempel når vi opplever et kritisk blikk fra andre, er ikke dette nødvendigvis reelt, men blir tolket slik om vi bærer med oss skam fra oppveksten. Når vi bærer på vonde erfaringer fra oppveksten og må leve alene med mørke hemmeligheter blir dette ensomt, og ensomhet kan være skamfull, og den skamfulle ensomheten vil igjen forsterke skammen. Dette fører til stor lidelse.
Skammen kan også være sunn. Den kan beskytte og begrense vår negativ adferd, da den fungerer som et moralsk og etisk kompass. Den hjelper oss til å beskytte egen og andres integritet og grenser. Som moralske individer er vi alle utsatt for å bære skam, men denne skammen kan beskytte og verne oss fra skamløshet og grenseløshet.
Noen ganger trenger vi rett og slett å jobbe med å få til en forsoning eller kunne tilgi andre og oss selv. Av og til er det oss selv som har vært årsak til andres lidelse, og dette er smertefullt å leve med, og her kan vi ta med Gud inn i samtalen slik at vi kan få lov å legge de smertefulle følelsene i hans hender og ta imot helende tilgivelse.